Blåleddved er en busk som opprinnelig kommer fra Nordøstlige Europa og Sibir. Den finnes i hele kommunen, men mest i sentrumsnære områder. Blåleddveden er en buskplante med klargrønne blader og rødlige kvister. Det beste kjennetegnet er de lysgule blomstene på våren, og de blå avlange bærene som kommer utover sommeren. Planten spres både ved at den setter rotskudd, men mest ved at fugler spiser bærene som spres ved avføring. Bærene på buskene er svakt giftige, men de senere årene er det avlet frem underarter med spiselige bær., som kalles «honningbær».  Det foreligger stor usikkerhet rundt spredningsfare på de nye underartene, og kommunen anbefaler at man unngår utplanting av disse. Følgende punkter kan gjøres for å fjerne blåleddved:

• På våren kan du hugge/skjære ned busken, for så å sprøyte roundup direkte på stubben. Det vil ha mest effekt å gjøre dette på våren/forsommeren da blåleddveden fortsatt er i vekst. Det er også viktig at roundupen sprøytes direkte på plantedelene til blåleddveden, slik at omgivelsene ikke tar skade av sprøytingen. De fleste har kun tilgang til å kjøpe hage-roundup og det kan nok hende at sprøytingen må gjentas flere år.
• Det er ønskelig at blåleddved fjernes, men om du fortsatt ønsker å ha den i hagen kan du plukke bærene eller klippe busken slik at de ikke setter bær. Alternativt kan du bruke nett slik at fugler ikke får tak i bærene.
• Småplanter kan rives opp med hele rotsystemet. Det kan være nødvendig påfølgende år etter fjerning av en større busk.
• Ikke plant nye busker.

Blåleddved med avlange bær. Umodne bær er grønne, mens de modne bærene er blå.

Blåleddved som er forvillet i utmarka på Røros. Klargrønneblader, og rødlig stilk, men ennå ikke modne bær.

Lys gule blomster på blåleddved i mai/juni.

Hagelupin er en flerårig plante (staude) som blir omtrent 1 meter høy, med blå, hvit eller rødfiolett blomster. Planten ble ukritisk utsådd som jordforbedrer, dekkvekst og erosjonshindrer langs bilveger og jernbaner i Norge, samt at den ble brukt som prydvekst i hager. Den finnes nå i hele landet, og vurderes som en av de største problemartene vi har. Det er flere statlige prosjekt som jobber med bekjempelse av planten.  Hagelupin har omsetningsforbud i Norge, noe som betyr at den ikke er lov å innføre, sette ut eller selge. Hagelupinen sprer seg med rotskudd og frø, og fordi frøene kan overleve i jorda mer enn 50 år er den vanskelig å  bli kvitt.  En annen utfordring er at planten har bakterier i rotsystemet som fanger nitrogen fra lufta og gjør det om det gjødsel som planten kan bruke. Det gjør at jorda under planten blir næringsrik, og utkonkurrerer andre arter som ønsker næringsfattig jord, slik som blåklokke. Dette kan du gjøre for å fjerne lupiner:

• Det viktigste tiltaket er å hindre frøsetting. Kutt ned planten før frøbelgene er ferdige, helst to ganger i året. Fordi planten er flerårig og det sannsynligvis er en stor frøbank i jorda, må dette gjentas over flere år, helt til den er utarmet. Alternativ til klipping er oppriving med rot.
• Planten kan danne frø, selv etter at den er nedkappet. Kast derfor avkappet i restavfallet.
• Sprøyting krever store mengder høykonsentrert sprøytemidler, og anbefales ikke.
• Respekter omsetningsforbudet og ikke del planten med andre.

Jærlupin og sandlupin er sammenlignbare med hagelupin og behandles på samme måte. Utseendemessig er de litt mindre og mer buskaktige enn hagelupin.

Buskfuru er en underart av bergfuru. Buskfuru er, som navnet tilsier, en buskete og lavtvoksende furu. I tillegg til den buskete formen kan den kjennetegnes ved at konglene er skjeve og barnålene sitter sammen i par. Opprinnelig voksested er fjellområder i Sør- og Mellom Europa og arten kom til Norge rundt 1860. Den ble plantet ut flere steder i landet, særlig med tanke på å hindre sandflukt og som leplante, i tillegg var den populær som hage- og parkplante fordi den ikke er så høyvokst.  Sammenlignet med vanlig norsk furu har den lave krav til næring, og kan dermed etablere seg i områder som opprinnelig ikke har vegetasjon, slik som sanddyner, myr og lyngheier. Selv om frøene har lav spireevne så spres de effektivt med vinden. Buskfuru slipper lite lys ned på undervegetasjonen, og utkonkurrerer derfor andre arter, samt at den endrer landskapsbildet. I tillegg vil barnålene gjøre jordsmonnet surt og med det endre vekstvilkårene for andre planter og organismer.  For å fjerne buskfuru anbefales følgende:

• Kapp ned greiner og stammer så langt ned som mulig. Stubben kan stå igjen, men kan graves opp eller freses.
• På grunn av frøbanken som ligger i jorda bør man se til området etter 2-3 år for å se etter nye planter, som kan rives opp med rota.
• Større deler kan benyttes til ved. Mindre deler leveres til avfallsmottak.

Kongler og nåler på buskfuru/bergfuru.

Buskfuruer i Kvitsanda landskapsvernområde på Røros. Plantet på 1800-tallet for å hindre sandflukt.

Privatpersoner kan levere fremmede arter kan gratis til FIAS. Bedrifter må betale for levering av hage/parkavfall. Mindre mengder plantemateriale pakkes i sekker og leveres inn som restavfall, og ikke hageavfall. Dette fordi frø og plantemateriale kan overleve komposteringsprosessen og bidra til videre spredning når den komposterte jorda gjenbrukes. Opplys renovatøren at du leverer inn fremmede arter. Større mengder med fremmede arter (for eksempel et hengerlass/traktorlass med blåleddved) kan også leveres, men ring da i forkant og avtal levering.